Et sammensurium av landformer, plantede trær, benker og sykkelstativ, trafikkskilt, graffiti, parkerte biler, søppelkasser. Et uforståelig spill av menneskeskapte elementer, som alltid endrer seg. Hus bygges, hus rives, hus bygges om. Og menneskene som bebor byrommene er andre – eller i hvert fall annerledes.
Jeg går, jeg ser. I gater jeg husker fra for lenge siden, da 19 år gamle jeg gikk omkring og oppdaget byen. Byromskulissene. De dukker opp, reptilhjerneminnene, når jeg vender tilbake. Transportetappene mellom hjemme, Bibliotekskolen, Chateau Neuf, Club-7, Tostrupkjelleren, Scotsman, Schous-hallen, trikkeholdeplassene, Tøyenbadet, fester i obskure studentforeninger i dype kjellere på Blindern, lange lunsjpauser i røykerommet på bibliotekskolen.
Senere: Å vokse inn i et landskap sammen med barna sine – nye i byen, på jorda, i livet. Blokker vest i sentrum i en park som leker at den er skog, rett bak Vigeland. Jeg står stille og ser på dem, og det kjennes som om rotskudd kryper ned i jorda fra føttene mine.
Jeg stopper opp og forsøker å ikke organisere det jeg ser som vesentlig eller uvesentlig, stygt eller pent. Alt er like nytt eller gammelt, tilstede samtidig – landskap, gateløp, bygninger, gjerder, trafikkskilt, rivningstomter, byggeplasser. Med et analytisk øye og historisk kunnskap kan man se hvilke spor som er hvor gamle, og hvem som kan ha laget dem. Når man bare opplever kan alt bli like viktig.
Minner trigges av fortidens – min fortids – steder. Ingenting er objektivt sant. En minnenes film utspiller seg i hodet, en forvirrende strøm av assosiasjoner, en alt annet enn lineær fortelling. Bilder fra forskjellige tider og steder. Kanskje er de på en eller annen måte sanne.
